Fine ord som er verd å samle på

Gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre.

Mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Leve en dag om gangen, nyte ett øyeblikk om gangen.
Akseptere vanskeligheter som en sti til fred.

Se verden som den er,
ikke som jeg ønsker den skal være.

Opprinnelig skrevet av  Reinhold Niebuhr

Da mødre ble til, var tanken ganske klar.
For mødre har noe i seg som ingen andre har.
De har en hånd som hjelper, de lytter & forstår.
De trøster deg gjerne, og blir når andre går.
Derfor har vi mødre, og dersom du spør meg;
Den BESTE mamma i verden, det er jo nettopp DEG!

skrevet av en ukjent

Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på dei
går dei dagen lang.

Tene ved livsens grunnkjelder får dei.
Hendene skaper brød,
deler ut føde ved dekte bord, til svoltne munnar.
Tøy glir igjennom dei, blir til klær
klær glir igjennom dei, blir reine og glatte,
sveiper seg angande kring lemmene våre,
ligg og lyser kvitt over bord og seng.
Flekker og støv og søle kverv under hendene,
dei vil at alt ikring dei skal skine.

Lykkelege hender -
vatn lever dei i, og tek i tre,
i jønn og i mangt slags metall,
kaldt og varmt,
kveiker lys, gjer opp varme.
Blomar får dei røre ved, og alt som skal vekse,
stryke eit dyr over pelsen,
stø opp ei plante som held på bognar,
halde vârt kring ei kosteleg bok.
Heile dagen er hendene fulle.

Og kvelden kjem til dei
med nye gåver:
klær, vatn,
puter å glatte,
eit barns fine hud og mjuke hår
å røre varleg,
eit elska andlet
med trøytte drag.

Og når natta er der
søv dei inn i mørkret
stille og varme
hos to andre stille og varme hender.

Lykkelege hender.
Ein gang skal det bli sælt
å få kvile for godt.

(Av Halldis Moren Vesaas, fra Lykkelege hender, 1936)

Når mørket no har sænka sæ
Går æ stilt igjennom rommet
Og følelsan dæm slit i mæ
Ka vill framtida gi
Og dein arven vi har gitt dæ
Kain vær tung å ta med sæ
Vill du spør oss
Vill du last oss
Vill du kaill det for
Ett svik

Men sola som gikk ned i kveld
Ho ska skin før dæ min kjære
Og føglan som e fri
Dæm ska vis veg
Og ailt ska bli
Mijtti lys og myjtti varme
Tru og håp
Det kain du få med
Mange tåra
Tunge stunde
E æ redd før at det bli

Nå sola jage natta bort
Så kryp du godt innte mæ
Og gjømt e aill de tunge tankan
Dæm æ hadd i går
I liv og latter spør du mæ
Om regnet og om sola
Og svaran
Som æ gir dæ
E itj dæm æ hadd
I går

Sola som gikk ned i kveld
Ho ska skin før dæ min kjære
Og føglan som e fri
Dæm ska vis veg
Og ailt ska bli
Mijtti lys og myjtti varme
Tru og håp
Det kain du få med
Mange tåra
Tunge stunde
E æ redd før at det bli

Åge Aleksandersen

Det er omveg å fare til venn som neppe er å lite på; omveg om han så bur midt i bygda.
Til godvenn går beinvegar sjølv om han er langt av lei.

Veit du ein venn å stole på, og vil vinne fagnaden hans: del tankar oppriktig, gi heile din hug,
spar ikkje gåva,
dra titt og ofte og treff han.

Aktsam og gløgg skal ein støtt vere, og varsam i vennelag.
Orda du seier til andre, får du ofte angre sårt.

Samd er vennskap når ein kan fortelje den andre alt ein har på hjartet.
Å vere vinglete er verst av alt, og den som roser alt, er ikkje venn.

Ofte veit dei ikkje sikkert, dei som sit i huset, kva slags kar som kjem;
Ingen er så god at han er utan feil eller så dårleg at han ikkje duger til noko.

tekst lånt fra: http://oaks.nvg.org/havamal.html

 Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå.

Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på.

På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå.

Du ska itte røre reiret, reiret er e lita seng.

Over tynne bån brer erla ut sin vâre varme veng.

Pipet i den minste strupe ska bli kvittring over eng.

Du ska itte sette snuru når du sir et hara-spor.

Du ska sjå deg for og akte alt som flyg og spring og gror.

Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror.

av Einar Skjæraasen

Den galne Guten min Hug hev dåra,
eg fangen sit som ein Fugl i Snåra;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit, at Fuglen vil aldri laus.

Å giev du batt meg med Bast og Bende,
å gjev du batt meg, so Bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!

Ja kund' eg trolla og kund' eg heksa,
eg vilde inn i den Guten veksa,
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hos Guten min.

Å du, som bur meg i Hjarta inne,
du Magti fekk yver alt mit Minne;
kvart vesle Hugsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um Soli lyser på Himlen blanke,
no ser ho deg, det er all min Tanke;
um Dagen dovnar og Skoming fell:
skal tru han tenkjer på meg i Kveld?

Av Arne Garborg, fra verket Haugtussa

Det er en lykke i livet

som ikke vendes til lede:

Det at du gleder en annen

det er den eneste glede

Det er en sorg i verden

som ingen tårer kan lette:

Den at det var forsent

da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden

stå ved en grav og klage

Døgnet har mange timer

året har mange dage

av Arnulf Øverland

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

av Nordahl Grieg

LOUIS ARMSTRONG

Gamle, milde Satchmo -

ansikt som hjulspor på sletten,

som muld og morild.

Sår på leppene.

Blod på munnstykket av messing. Alltid

raser solstormen

i dine lungers kløftede tre. Alltid

flyr en ravn på duevinger

fra din søndersungne strupe.

Nobody knows . . .

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?

De klapper.

Hender som slo, hender som hengte, hender

som splittet et mildt groende mørke

med hatets brennende kors.

Nå klapper de.

Og du spiller, gamle. Synger

Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet

hiver. En sol sitter fast

i trompetens skinnende svelg.

Som gråten i en strupe.

. . . the trouble I've seen.

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull

over mitt eget stengte ansikt,

mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:

Hvor henter du kraften til

ditt opprør uten hat? Din

skinnende tone av lys

som gjennomstråler negernatta? Svar meg,

hvor stor sorg skal til . . .

hvor stor sorg skal til

for å nære en ren glede?

Og trompeten svarer

langt borte fra,

en røk av sølv:

- Mississippi . . .

av Hans Børli

Den, som kun

tar spøg for spøg

og alvor kun alvorligt,

han og hun

har faktisk fattet

begge dele dårligt.

av Piet Hein/Kumbel Kumbell