 |
 |
|
 |
 |
Fine ord som er verd å samle på
Variasjon av Sinnsrobønnen
Gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.
Leve
en dag om gangen, nyte ett øyeblikk om gangen. Akseptere vanskeligheter som en sti til fred. Se verden som den er, ikke som jeg ønsker den skal være. Opprinnelig skrevet av Reinhold Niebuhr
Den fyrste song
Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga, dei mjuke ord til mitt hjarta gjekk, dei kunne
gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg, så stilt og mjukt te sova, dei synte meg ein fager veg opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg no enno tidt når eg fær auga kvila; der stend ein engel, smiler blidt, som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av i strid mot alt som veilar, eg høyrer stilt frå mor si grav den song som allting heilar.
Tekst: Per Sivle |
Til mor
Da mødre ble til, var tanken ganske klar. For mødre har noe i seg som ingen andre har. De har en hånd som hjelper, de lytter & forstår. De trøster deg gjerne, og blir når andre går. Derfor har vi mødre, og dersom du spør meg; Den BESTE mamma i verden, det er jo nettopp DEG! skrevet av en ukjent
Lykkelege hender
Lykkelege hender! Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar berre på dei går dei dagen lang. Tene ved livsens grunnkjelder får dei. Hendene skaper brød, deler ut føde ved dekte
bord, til svoltne munnar. Tøy glir igjennom dei, blir til klær klær glir igjennom dei, blir reine og glatte, sveiper seg angande kring lemmene våre, ligg og lyser kvitt over bord og seng. Flekker og støv
og søle kverv under hendene, dei vil at alt ikring dei skal skine. Lykkelege hender - vatn lever dei i, og tek i tre, i jønn og i mangt slags metall, kaldt og varmt, kveiker lys, gjer opp varme. Blomar får
dei røre ved, og alt som skal vekse, stryke eit dyr over pelsen, stø opp ei plante som held på bognar, halde vârt kring ei kosteleg bok. Heile dagen er hendene fulle. Og kvelden kjem til dei med nye
gåver: klær, vatn, puter å glatte, eit barns fine hud og mjuke hår å røre varleg, eit elska andlet med trøytte drag. Og når natta er der søv dei inn i mørkret stille og varme hos to andre stille og varme hender. Lykkelege hender. Ein gang skal det bli sælt å få kvile for godt. (Av Halldis Moren Vesaas, fra Lykkelege hender, 1936)
LYS OG VARME
Når mørket no har sænka sæ Går æ stilt igjennom rommet Og følelsan dæm slit i mæ Ka vill framtida gi Og dein arven vi har gitt dæ Kain vær tung å
ta med sæ Vill du spør oss Vill du last oss Vill du kaill det for Ett svik
Men sola som gikk ned i kveld Ho ska skin før dæ min kjære Og føglan som e fri Dæm ska vis
veg Og ailt ska bli Mijtti lys og myjtti varme Tru og håp Det kain du få med Mange tåra Tunge stunde E æ redd før at det bli
Nå sola jage natta bort Så kryp du godt
innte mæ Og gjømt e aill de tunge tankan Dæm æ hadd i går I liv og latter spør du mæ Om regnet og om sola Og svaran Som æ gir dæ E itj dæm æ hadd I
går
Sola som gikk ned i kveld Ho ska skin før dæ min kjære Og føglan som e fri Dæm ska vis veg Og ailt ska bli Mijtti lys og myjtti varme Tru og håp Det kain du få
med Mange tåra Tunge stunde E æ redd før at det bli Åge Aleksandersen
litt HÅVAMÅL
Det er omveg å fare til venn som neppe er å lite på; omveg om han så bur midt i bygda. Til godvenn går beinvegar sjølv om han er langt av lei. Veit du ein venn å stole på, og vil vinne fagnaden
hans: del tankar oppriktig, gi heile din hug, spar ikkje gåva, dra titt og ofte og treff han. Aktsam og gløgg skal ein støtt vere, og varsam i vennelag. Orda du seier til andre, får du ofte angre sårt.
Samd er vennskap når ein kan fortelje den andre alt ein har på hjartet. Å vere vinglete er verst av alt, og den som roser alt, er ikkje venn. Ofte veit dei ikkje sikkert, dei som sit i huset, kva slags kar som kjem; Ingen er så god at han er utan feil eller så dårleg at han ikkje duger til noko. tekst lånt fra: http://oaks.nvg.org/havamal.html
DU SKA ITTE TRØ I GRASET
Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå. Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå. Du ska itte røre reiret, reiret er e lita seng. Over tynne
bån brer erla ut sin vâre varme veng. Pipet i den minste
strupe ska bli kvittring over eng. Du ska itte sette snuru når du sir et hara-spor.
Du ska sjå deg for og akte alt som flyg og spring og gror. Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror.
av Einar Skjæraasen
Elsk
Den galne Guten min Hug hev dåra, eg fangen sit som ein Fugl i Snåra; den galne Guten, han gjeng so baus; han veit, at Fuglen vil aldri laus.
Å giev du batt meg med Bast og Bende, å gjev du
batt meg, so Bandi brende! Å gjev du drog meg so fast til deg, at heile Verdi kom burt for meg!
Ja kund' eg trolla og kund' eg heksa, eg vilde inn i den Guten veksa, eg vilde veksa meg i deg inn og vera berre hos Guten
min.
Å du, som bur meg i Hjarta inne, du Magti fekk yver alt mit Minne; kvart vesle Hugsviv som framum dreg, det berre kviskrar um deg, um deg.
Um Soli lyser på Himlen blanke, no ser ho deg, det er all
min Tanke; um Dagen dovnar og Skoming fell: skal tru han tenkjer på meg i Kveld? Av Arne Garborg, fra verket Haugtussa
En hustavle
Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede Det er en sorg i verden som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent da du skjønte dette Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage Døgnet har mange timer året har mange
dage av Arnulf Øverland
Til ungdommen
Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm - vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med hva er mitt våpen?
Her er
ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.
For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det, dø om du må - men: øk det og styrk det!
Stilt går granatenes glidende bånd. Stans deres drift mot død stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!
Elsk
og berik med drøm alt stort som var! Gå mot det ukjente fravrist det svar.
Ubygde kraftverker, ukjente stjerner. Skap dem, med skånet livs dristige hjerner!
Edelt er mennesket, jorden
er rik! Finnes her nød og sult skyldes det svik.
Knus det! I livets navn skal urett falle. Solskinn og brød og ånd eies av alle.
Da synker våpnene maktesløs ned! Skaper
vi menneskeverd skaper vi fred.
Den som med høyre arm bærer en byrde, dyr og umistelig, kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menskenes
jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen! av Nordahl Grieg
Louis Armstrong
LOUIS ARMSTRONG
Gamle, milde Satchmo - ansikt
som hjulspor på sletten, som muld og morild.
Sår på leppene. Blod på munnstykket av messing. Alltid raser solstormen i dine lungers
kløftede tre. Alltid flyr en ravn på duevinger fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo? De klapper. Hender som slo, hender som hengte, hender som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors. Nå klapper de. Og du spiller,
gamle. Synger Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet hiver. En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull over
mitt eget stengte ansikt, mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg: Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din skinnende tone av lys som gjennomstråler
negernatta? Svar meg, hvor stor sorg skal til . . . hvor stor sorg skal til for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi . . . av Hans Børli
Pedagogisk Gruk
Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt. av Piet Hein/Kumbel Kumbell
|
|
 |
|
|
|